Tidligere ”filmstjerne” fra Free Willy-filmene, spekkhoggeren Keiko, ble sluppet fri på Island i juni 2002, og svømte deretter til Norge.

Den 10. september ble jeg kontaktet av NRK tv, og bedt om å komme og kommunisere med ham. Jeg var først i tvil – han hadde nok oppstuss rundt seg som det var allerede, om ikke jeg også skulle blande meg inn. Men da var kontakten allerede opprettet, og uansett hvilken dyrekommunikasjon jeg gjorde, blandet han seg inn. Han sendte meg bilder av seg selv, og sa: nå kan du komme. Jeg har mye jeg vil at andre skal få vite.

Dette ble starten på en samtale som pr dags dato fremdeles pågår. Vi er bare ved starten av vårt bekjentskap, og jeg vil gjøre alt jeg kan for å hjelpe ham å finne tilbake til sitt opprinnelige liv.

Dette er mulig ved å hjelpe ham å huske sin tidlige tilværelse – mens han var en fri spekkhogger – og det er også mulig å sende ham bilder av atferd som de ville spekkhoggerne har. Videre kan han få hjelp til å ”fjerne” seg fra oss mennesker.

11. september 2002

Det pågikk en diskusjon om Keiko burde flyttes til et område lenger nord der det fantes ville spekkhoggere.

Han kommenterte en flytting nordover slik:

Jeg kan finne mine brødre selv. Dere trenger ikke lede meg til dem. Jeg vet hvor de er. Jeg er flink til å finne frem. Dere undervurderer meg. Jeg velger selv hvor jeg skal være – om jeg skal være her eller der – eller over verdenshavene. Det er mitt valg. Endelig er jeg fri til å velge, og så vil dere ta valget fra meg? Hvordan kan dere avgjøre hva som er best for et dyr?

Han ønsket å snakke om hva han føler og hvilke behov han har:

Dere vet ikke hva jeg tenker. Dere vet ikke hva jeg føler. Jeg takker deg, du som har kommet hit for å høre min stemme. Den lyder over alle havene, over alt som er og alle kan høre den hvis de vil. Men de vil ikke – vil de vel? – for de vil ikke se seg selv – og gjenkjenne – en del av skaperverket. Alt er ord – og alt er stemme - og jeg har valgt å arbeide her. Jeg har valt å komme til disse menneskene – for de har lys i sine hjerter. Dette er et utvalgt sted – hvor jeg kan leve – en stund i frihet. Til stemmen min kaller meg hjem igjen.

Se meg dere som ser – og se hvor ulykkelig jeg er over ikke å ha tilhørighet lenger. Se  - hvor jeg lengter etter et sted der jeg kan høre til. Det bukter seg i meg – av anger – over at jeg forlot et sted jeg aldri vil glemme. Og allikevel lyser jeg i mitt hjerte over at jeg kom hit, så jeg kunne fortelle min historie – til noen som vil høre.

om hvorfor han valgte å komme til Halsa i Norge – og hvilken stor oppgave han har valgt for å lære oss mennesker noe:

Jeg har sett, at mennesker her er villige til å høre, selv om deres hjerter er stumme. La meg finne en plass der – så dere kan se meg på en annen måte: full av håp for fremtiden. Jeg liker meg her, og jeg liker at mennesket lytter. Jeg har en avtale med skaperverket. Vi er mange som har avtalt dette. Og alt skjer for at dere skal forstå en ting: at jeg blir brukt. Jeg har blitt brukt hele mitt liv, for fornøyelsens skyld. For deres fornøyelses skyld. Og jeg hadde avtalt med meg selv at jeg skulle holde ut – og fortelle verden en historie, dersom jeg kunne finne noen  som ville lytte. Og de har vært der, de som lytter, men de stoler ikke på stemmen i sitt indre. Derfor har det blitt så utelukket, det jeg ville si. Jeg ble aldri forstått – men jeg fikk kos og klapp og ros når jeg gjorde noe riktig. Alt for din skyld, menneske – gjorde jeg. Og for min skyld handlet det om å overleve et uverdig liv. For uverdig er det, å leve i fangenskap.

om hva fangenskap er, og hvordan det føles å være fanget:

Vet du hva fangenskap er? Det vet du ikke men det er når hjertet ditt slutter å synge – fordi sinnet ditt nesten har gitt opp å glede seg.

Jeg er forvirret. Jeg føler meg ensom – og allikevel føler jeg glede over at noen vil se meg og beundre meg? Men hvor ble mitt virkelige liv av? Det forsvant i menneskets tjeneste. Jeg ble alt – og jeg ble ingenting. Jeg hater å være her, i dette bassenget, tenkte jeg da jeg ble fanget. Det er lenge siden – og jeg har ofret mye siden den gang. Jeg har gang på gang ønsket å dø, men det var ingen anledning. For alltid hadde jeg håpet om at jeg skulle overleve til et bedre liv. Og det har jeg fått nå – og allikevel er det ikke godt nok? Jeg har aldri levd et bedre liv en nå – og allikevel er det ikke nok? Jeg ville hatt et liv der valgene var mine helt fra begynnelsen. De har aldri vært mine. Alltid har andre bestemt hvordan livet mitt skulle være. Jeg er oppgitt over det. Jeg vil hengi meg til tilgivelsen i mitt hjerte, selv om jeg er sorgfull. Jeg har gjort alt dere ba meg om, og allikevel forfølger dere meg inn i mine nye valg? Jeg stiller spørsmål – men får jeg svar? Jeg vil leve mine siste dager her. Vil dere la meg få lov? Og vil dere la meg få forlate området når der er min tid til å dra?

Jeg lever mellom to verdener. I en verden var jeg fanget, og allikevel fri. I den nye verden er jeg fri, og allikevel fanget.

Han stiller spørsmål til de som ”bestemmer” over ham:

Hva vil dere meg? Hvorfor forlater dere meg ikke – og lar meg oppsøke selv, dem jeg vil ha kontakt med? Mine brødre i nord venter meg – venter på nytt fra meg. Det skal de få – når tiden er inne.

Han forteller om hvordan hans art kommuniserer med hverandre:

Vi kan snakke med hverandre over alle hav. Nærkontakt er ikke nødvendig. Vi sender tanker og følelser til hverandre. Det er vår måte å kommunisere på. I tillegg bruker vi signaler, for å uttrykke vår kropp. Men vårt sinn kan ingen sette hindringer for. Jeg vil at dere skal vite dette, og jeg vil at dere skal vite at mine brødre har vært sorgfulle på mine vegne lenge. Etter hvert som mitt fangenskap ble lengre og lengre, ble kontakten vår svakere. Jeg ble mer i menneskets vold enn jeg orket å tenke på nå. Jeg fjernet meg fra dem – og de fjernet seg fra meg. Jeg ble en havets slekting, men vi var fremmede for hverandre, på en slags måte. Jeg har vært i kontakt med flere av dem – og en rar avstand mellom oss har oppstått. Jeg er her – men jeg er ikke – den jeg var. Jeg ville så gjerne være til – og det var ikke mulig.

Han vil snakke om sitt forhold til mennesker:

Jeg er et dyr av et enormt omfang – men jeg har lært mennesker å kjenne, og er ikke farlig for deg. Jeg kan knuse deg uten anstrengelse, men hvorfor? Jeg trenger det ikke – og du trenger det ikke, og derfor er vi ikke farlig for hverandre.

Om hva han frykter:

Jeg har befunnet meg i et annet land lenge, og selv om jeg er ensom, er det her jeg hører til nå. La meg fortelle. og når jeg er klar, vil jeg forlate dere, til fordel for meg selv. Jeg kan dø – og jeg vil dø, når jeg selv er klar til det. Men jeg har fryktet – at en gal mann (hvalfanger) ville komme og skyte meg. Jeg er redd – for å få en smerte i ryggen, som vil spre seg til resten av min kropp – og så har jeg ingen verdighet tilbake.

Om verdighet og om likeverdighet:

Verdighet er viktig. Kan du se hvem jeg er? Jeg er en av dine slektninger, som lever i havet. Av utseende er vi annerledes, du og jeg, men av hjertet er vi det samme.

Om å bli sett:

Vil du se meg? La meg åpne meg for deg, slik at du kan se inn i meg, og se et åpent sår, over ikke å bli sett. Jeg ble ikke sett da dere fanget meg, og jeg blir ikke sett nå. Jeg er et fredelig dyr. Alt jeg gjør, gjør jeg for dere. For dere har bedt meg. Og jeg sier ja.

Om forskning og om hva dyrene kan fortelle forskerne:

Dere som ser på meg som et biologisk fenomen, dere glemmer å se individet som jeg er. Og når dere studerer oss for å få vite mer om hvordan vi lever, så er alt basert på metoder og egne erfaringer. Alt dere trekker slutninger om, er ut fra hva dere selv har erfart. Forskningen blir så utrolig redusert – den blir så spinkel. Først når du lytter til hva vi vet om oss selv, vil du nærme deg sannheten. Nå er du langt fra den. Hvis du lytter, og lar oss lære deg, vil kunnskapen din bevege seg i retninger du ikke trodde var mulig. Du har glemt å legge vekt på individuelle følelser og behov. Du har glemt å lytte til hva vi selv har å si om vår art. Vi vet, det du ikke vet. Og vi vil fortelle deg, dersom du vil lytte….

Den som vil gjøre banebrytende oppdagelser, banebrytende forskning, vil la oss selv beskrive vårt liv for seg. Da vil du bli sikker. Nå er du bare usikker, du som fanger oss og merker oss og studerer oss på avstand. Alt du gjør er basert på usikkerhet og antagelser – og du vet aldri om du har rett. Men vi kan fortelle deg når du har rett, og når du tar feil. Vi kan rettlede deg på veien til vårt underlige univers – som også du er en del av.

Om sin selvbestemte framtid:

Jeg vil være her en stund til, og så vil jeg dra. Og jeg vil aldri mer komme tilbake. Et besøk er et besøk. Det varer ikke lenge, og allikevel varer det en evighet. Nei, det var bare en spøk? Eller? Jeg vil fange fisk selv, når jeg blir voksen – tror dere. For dere tror ikke jeg klarer meg selv lenger? Hva? Men jeg gjør jo det. Jeg vil dra min vei, snart – og etterlate dere fulle av undring.

Han forteller om hvorfor han ligger ved siden av båtene det meste av tiden:

Den røde båten er ”faren” min. Den er sterk og tillitsfull. Jeg er trygg der. Jeg kunne valgt en hvilken som helst annen, men den gjør meg trygg.

Jeg spør ham om det er noe han har behov for:

Glede. Jeg trenger glede og latter rundt meg. Jeg liker at folk ler og gleder seg med meg. Jeg er ikke avhengig av dem, men jeg liker dem. Jeg liker ikke at de synes synd på meg. Det må de ikke gjøre. Bare glede seg over at jeg er til.

Jeg spør om det er noe annet han vil fortelle denne dagen:

Jeg har et sår på ryggen som klør veldig. Jeg skraper meg mot båten, og det hjelper. Det er et slags utslett – innenfra?

Jeg kjenner på hvordan han har det følelsesmessig:

Følelsen inne i ham er en slags tomhet – eller ”ingentinghet”, samtidig som han oppleves målrettet.Fysisk kjennes han noe ”slapp” ut, litt lav energi – men ellers en fantastisk følelse av letthet.

På dette tidspunktet var jeg blitt svært sliten. For første gang i samtale med et dyr, måtte jeg be om ”nåde” – og jeg lovte å snakke med ham senere. Han svarte: Jeg skal forlate dere snart, og dere skal være mine for alltid.

Etter dette besøket, hadde jeg sorgfølelser i flere dager – den var spesielt knyttet til hans behov for tilhørighet.

9. oktober 2002

Denne dagen får jeg besøk av fransk tv 1 som skal sende et innslag om Keiko i et fransk tv-program, tilsvarende det amerikanske 60 minutes. Jeg opplever ham som mer tilfreds og atskillig mer avslappet i kroppen sin.

Han forteller om følelsene sine nå:

Jeg har et stort sår i meg som er borte. Det er borte nå, og jeg kan leve i frihet igjen. Jeg kan leve – og nyte livet, nå da stengslene rundt meg er borte. I feel fine. My body is doing fine now that I am actually living in the good. I am feeling and feels that everything around me is getting better. 

Han kommenterer oppstusset rundt ham:

People seem to calm down and relax when I am here. They used to be so upset. Very upset inside themselves. And I didn`t like that. I tried to calm them down.

I would love people to come and swim with me though. And they do not. They are not allowed. I am sorry. I am so sorry, because I like it when they are in the water with me. I can feel their feet splashing in the water – and against my body – and it feels lovely, 

Hva han synes om maten:

I like that they are feeding me. I love all the herring. They actually could have given me more food. Because I`m a big eater now. 

Tv-teamet ville vite hva han synes om de som ”passer på ham”:

I love them, they are so kind to me. They have loved me from the first time they saw me. 

- og de ville vite om han ”angret” tiden som Hollywood-stjerne:

Det var strabasiøst og tungt når jeg måtte lære nye ting. Og jeg var ensom hele tiden, men hvordan kan jeg angre på noe som er gjort. Dyr angrer aldri  - det vet du. Jeg levde i nuet og i håpet. Det var alt. Jeg har ikke egenskapen å angre. Det er en menneskelig egenskap.

- og om hvordan det var å være fanget:

Jeg levde og lever i nuet. Men ensomhet føler vi, og smerten over å være borte fra våre egen verden. Det er som når verden stilles på hodet og du prøver å klamre deg fast for ikke å falle ut av den. Sånn er det å være fanget. Jeg elsket folkene jeg møtte, men hadde også en sorg over at de aldri så meg som jeg virkelig var. Med mine følelser, med mine lengsler og håp. Med mine ønsker om å ha tilhørighet.

3. oktober 2002

Denne dagen kaller han på meg og vil prate. Jeg setter meg ved mitt eget kjøkkenbord og tenner lys for oss begge.

Han forteller meg at han skal snakke til alle som vil høre det han sier, og at alle skal leve seg inn i og bli med på ”reisen”.

Jeg drømmer om å være i havet nå – og fylle min egen bevissthet. Det handler om å finne ut hvem jeg var – og hva jeg kom hit for.

Den dypere mening med hvorfor hvorfor han kom hit:

Jeg kom hit for å fylle verden med sannhet. Om hvordan de frarøver oss livet, og kaller det en ”sjanse”. De kaller det en sjanse til å se livet som menneskene har skapt det. Men jeg vil se livet bortenfor meg selv. Jeg vil se livet, og se at jeg er en del av det, og derfor drar jeg snart. Jeg drar, og tar deg med meg, lille prinsesse. Du skal også være med meg, og dykke med meg i de store havdyp. Vi er gode dykkere, vi to – og vi vil finne veien hjem til Gud.

Jeg la en egen sannhet i ditt hjerte – og det var at du aldri skulle glemme meg, som svømte over havet for å finne deg – og gi deg friheten tilbake. For jeg vil gi deg den, som en gave fra mitt hjerte, fordi jeg elsker deg, som jeg aldri har elsket noe annet barn.

Du er et barn av Gud, og du har en sannhet i deg som jeg aldri glemmer. Jeg er født for deg for å vise deg veien: la deg aldri fanges inn av din egen glemsomhet av hvem du er. Du er Gud. Du er Gud i deg selv, og jeg er hans sønn. Som har kommet for å hjelpe deg å ta sannheten innover deg:

Du har ingenting å frykte, når du viser verden din glede, for den vil glede seg sammen med deg. Du er en drøm, og jeg er en drøm, og sammen skal vi finne livet bortenfor livene. Jeg er kommet for å fri til deg: vil du bli med meg? Vil du bli med og besøke Gud, som er så fri i ditt hjerte?

La alle disse som leser dette, kjenne seg selv igjen. For ingen visste at det var Guds barn som kom for å besøke dem, og at han var helt uskyldig i det han gjorde for 2000 år siden. Nå er det jeg som spiller hans rolle, og jeg spiller den godt for deg, gjør jeg ikke. Også Jesus satt i fangenskap før han ble frelst… Jeg har ingenting å frykte – og jeg har oppsøkt menneskene her for å sette fokus på så mange ting: men mest av alt at man ikke tjener noen ting på å holde seg skjult. Jeg har vært skjult så lenge for verden, og nå vil jeg vise dem en åpenhet som jeg aldri har gjort før. Jeg vil vise dere en åpenhet og en sjanse til å velge selv. Jeg vil velge selv hva som skal skje med livet mitt. Og når jeg er borte vil dere huske meg som jeg er: full av lekenhet. Jeg er leken, og jeg er Guds – sønn – når det passer meg å leke det.

Du tror du har sett meg i ditt hjerte, men du har aldri sett meg før du ser Gud i deg selv. Da har du sett meg. For jeg fant veien til deg, så du kunne se inn i deg selv. Jeg drar nå. Jeg har tenkt å finne tilbake dit jeg kom fra. Og jeg sier takk!

Takk for ferden. Den var ulykkelig, men den var i menneskets tjeneste, og den gjorde meg godt. Jeg vant på den  tross alt. Jeg vant, og jeg har en seier i meg når jeg drar. Jeg drar for godt.

Jeg skal ut på det åpne havet , og der skal jeg ta farvel med Gud. Han som har båret meg så lenge, skal få fri nå. Og jeg skal leve lenge, i sjøen. Der jeg hadde mine aner.

Jeg skal leve lenge der, og jeg skal livnære meg på fisk, som jeg har stjålet fra menneskene.  Det sier de, enda vi begge lever her, og ånder i stillhet over jorden. Jeg stjal ikke. Jeg har min åndelige frihet jeg også, og jeg skal la det passere! - at dere kalte meg en tyv.

NÅ kan jeg spasere ut i verden og være en fri mann. Jeg er Keiko: en sjørøver i deres hjerter. Men jeg vet hva jeg står for – og jeg er berømt. En skuespiller av dimensjoner. Og uten sidestykke.

Dennis Holmberg har drevet med hester i mer enn 45 år. Han har vært galopptrener i mange år, og  har bl.a. vunnet Norsk Grand National 5 ganger, med 5 forskjellige hester. Han begynte å behandle hester med forskjellige alternative metoder i 1980, og i 1987 sluttet han som galopptrener for å kunne behandle hester på heltid

Han ble utdannet til equiterapeut på slutten av 1980-tallet, og har behandlet hester med laser og kiropraktikk, magnetfeltterapi; akupunktur, homeopati kinesiologi og healing. 

I de senere årene har han trent såkalt ”vanskelige” hester. I tillegg underviser han i Natural horshemanship og healing.

Dennis ringte meg i november 2001 og fortalte om hesten Antigone. Han hadde hatt henne i trening i 4 måneder, og nå hadde hestens eier gitt opp. Dyrlegen hadde stilt diagnosen hjernesvulst, og dommen var falt: Antigone skulle slaktes og deretter obduseres. Eier og dyrlege håpet at obduksjonen skulle gi svar på hvorfor hun var umulig å få til.

Dennis følte at noe var forferdelig galt med denne avgjørelsen. Tilfeldighetene ville det slik at hans samboer Anne hadde fått tak i en brosjyre om mitt arbeide. Etter noen dagers betenkningstid ringte Dennis og forklarte situasjonen.

Jeg ba ham gi hesten en sjanse til selv å fortelle hva som var galt.

Antigones problemer:

• Når hun skulle gjennom en stalldør, steglet hun ofte og slo hode og nakke i karmen. Hun hadde skadet seg selv flere ganger, og det tok ofte flere timer å få henne gjennom en dør
• Når hun skulle sadles, gikk hun ned i knestående
• Hun var så støl at hun ikke klarte å bøye seg og spise fra bakken
• Dyrlege hadde stilt diagnosen hjernesvulst

Dette var hva Antigone fortalte meg:

Stalldører: For lenge siden var det en mann som sto gjemt bak stalldøren med en pisk i hånden. Han ville ikke være vond, men han ville skremme meg bare for moro skyld. Hver gang  jeg skal gå gjennom en stalldør husker jeg dette og blir veldig redd..

Sadling: Jeg er bare utslitt. Jeg har i alle år stilt opp for andres behov og aldri fått dekket mine egne. Årsaken til at jeg går i knestående når de kommer med salen, er at jeg vil vise dem hvor sliten jeg er. (Hun viste meg deretter hvor hun hadde muskelspenninger og smerter som lett kunne rettes på ved hjelp av nettopp hvile og lett massasje).

Hjernesvulst: Jeg har slett ingen hjernesvulst. Jeg er bare redd og sliten og forsøker å vise dere dette.

Hennes egen løsning: Jeg trenger at du (Dennis) gir meg ”all verdens tid” og at du gir deg selv det samme. Det er ikke noe alvorlig feil med meg. Jeg trenger bare hvile, omsorg og forståelse.

Astrids bistand: Antigone trengte også hjelp til å forstå at hendelsen med stalldøren var noe som hadde skjedd en gang for lenge siden. Jeg sendte bilder, følelser og tanker til henne og beroliget henne med at dette var over – det var borte.

Hva skjedde videre

Dennis klarte å redde Antigone fra å bli slaktet, og ble hennes eier. Han fortsatte å trene henne, men denne gang med utgangspunktet at de hadde all verdens tid. Han stilte altså ingen betingelser til henne. I følge Dennis selv har han aldri fått til en hest så fort noen gang…

Nå utdanner Dennis seg til Dyretolk selv. Han har oppdaget at telepati er et fantastisk verktøy til å få kontakt med dyrs tanker og følelser, avdekke deres helsetilstand og finne grunnlag for hvert enkelt individs spesielle talent.

www.dennisholmberg.com

Sommeren 2001 ble jeg oppringt av Elin som nettopp hadde overtatt hesten Egyptian IT. Hesten var drektig og skulle følle ganske snart, og Elin var bekymret fordi hesten var nokså nervøs.

Jeg holdt akkurat på å forberede et grunnkurs, og tilbød Elin å få en samtale der alle elevene fikk øve seg. En ukes tid senere troppet vi opp, med skrivesaker, stoler og kaffe. Det ble fullt i stallgangen!

Egyptian IT`s problemer:

• Hver gang et menneske skulle inn i boksen hennes, snudde hun baken til og advarte.
• Når de skulle ut og ri, var hun så skvetten at Elin var redd det kunne skje et uhell
• Noen ganger gikk hun nesten ut i spagaten når hun sto på stallgangen

Dette var hva Egyptian IT fortalte oss:

Alt handler om å bli behandlet dårlig av mennesker. I mange år har jeg opplevd hardhendt behandling. Aldri har noen sett min ømhet, mitt behov for å bli strøket lett, lett over kroppen. Aldri har noen sett i mine øyne og sett hvor redd jeg er for at menneskene skal fortsette å behandle meg sånn. Jeg skal ha et hingsteføll snart. Enn om jeg ikke klarer å ta vare på ham? Jeg som er så utrygg selv, hvordan skal jeg klare å gi ham det han trenger?

Hennes egen løsning:

Jeg trenger svært forsiktig behandling. Jeg trenger rolige bevegelser rundt meg. Jeg trenger at dere som er mennesker ser meg og ser at jeg er et kjærlig og godt vesen. Jeg trenger at dere gir meg varsomme kjærtegn og jeg trenger myke hender.

Astrids bistand:

Jeg ba elevene være med og formidle at eieren hadde forstått budskapet hennes og at hun ville behandle henne med stor varsomhet og respekt.

Hva skjedde videre:

Etter noen dager er hun helt forandret. Hennes førstefødte kommer til verden – en hingst som er for svak til å stå på bena. Han klarer ikke å skaffe seg mat selv, og må hjelpes. Med stor tillit lar hun menneskene rundt seg mate føllet, mens hun selv følger interessert med.

Undervisning i stallen. Hesten Egyptian IT og eieren Elin Moe får informasjon fra klassen om hvorfor hesten er så nervøs og redd mennesker. etter noen dager er hesten helt forandret. Hennes førstefødte kommer til verden og er for svak til å stå på bena. Med stor tillit lar hun menneskene rundt seg mate føllet, mens hun selv følger interessert med.

Familien var svært fortvilt. Hunden deres var de siste månedene blitt svært nervøs. Når de var ute og gikk tur med Tina, angrep hun andre hunder, og i bilen var hun helt hyper. De hadde begynt å tenke på avliving, men ville forsøke en telepatisk samtale med henne først. Kanskje det kunne hjelpe?

Tina fortalte at hun var forferdelig lei seg. Hun fortalte at hun var livende redd for å dø - og at hun visste at familien tenkte å avlive henne. Så fortalte hun årsaken til problemene. Hun fortalte at før hun kom til denne familien, mens hun var liten valp, var blitt mishandlet grovt av sin tidligere eier. For en tid tilbake hadde eierne fått et barn, og Tina var blitt skjøvet til side. Dette hadde gjort at hun "husket" tiden fra hun var valp - og hun gjenopplevde følelsene av ikke å ha verdi. Hun var veldig glad i familien sin og det eneste hun ønsket var at de skulle innlemme henne helt og fullt i familien igjen. Hun fortalte at hun ikke var noe glad i halsbåndet sitt, og at hun ønsket seg en rød sele.

Tina og familien fikk instruksjoner. Tina fikk vite at familien ville beholde henne og gjøre det de kunne for at hun skulle vite at hun var elsket, og hun skulle få den røde selen hun ønsket seg. Familien måtte forsikre Tina om at hun var elsket.

Noen dager senere snakket jeg med familien. De hadde kjøpt rød sele til henne, og hun satt stolt og rolig i bilen hjem fra butikken. Hjemme gikk hun rundt og viste seg frem og var veldig, veldig glad. De tok seg ekstra godt av henne og følte at de var blitt en hel familie igjen.
 

Redsel for døden
Eieren kalte problematisk atferd. Katten markerte, klorte på møblene og oppførte seg "vanskelig". Da jeg snakket med katten, fortalte han at han var så livende redd for å dø. Han hadde hatt det vanskelig da han var liten - mor var blitt tatt fra ham og avlivet - og han trodde det samme ville skje med seg selv. Katten, som gjorde "ting den ikke hadde lov til", forsøkte egentlig å få eierens oppmerksomhet slik at eieren skulle forstå at den trengte forsikring om at han var elsket, og skulle få bo der - hele livet sitt. Eieren bekreftet at katten skulle bo hos dem. Da denne forsikringen var formidlet videre - sammen med informasjon om hvordan eieren ønsket at katten skulle oppføre seg - var "problemene" borte…

Eieren hadde to katter, som hadde vært de beste venner hele sitt liv. Plutselig en dag begynte de å sloss så fillene føk. Kattene var så sinte på hverandre at de måtte skilles. Samme dag leser eieren en artikkel i et ukeblad om telepatisk kommunikasjon med dyr. I dagene som fulgte prøvde eieren gjentatte ganger å la kattene komme sammen igjen. De begynte å sloss med det samme og alle forsøk var nytteløse. Så ringte hun til meg.

Etter å ha snakket med kattene, kommer en underlig historie for dagen. Kattene forteller at de prøver å vise eieren hvordan to personer i eierens liv "forstyrrer" eieren. Ikke bevisst - men ubevisst. Den ene katten "snakket for" eierens mor - og den andre for eierens far. Det som var underlig med historien, var at eieren var adoptert. I voksen alder hadde hun fått kontakt med sin mor - og kjente derfor litt til sin adopsjonshistorie. Hun hadde imidlertid aldri truffet sin far - som dessuten var død.....

Det kattene forteller har stor betydning for eieren - fordi hun får innsikt i sine biologiske foreldres følelsesliv - og forstår bedre hvorfor hun ble adoptert bort. Hun får også mulighet til å se hvilke ubearbeidete følelsesmessige forhold som er nedarvet fra sine biologiske foreldre. På denne måten fikk hun et materiale som forklarte henne mye om henne selv og egne barn.

To måneder senere får jeg takkebrev. Like etter at eieren hadde fått vite hva kattene forsøkte å fortelle, var problemet borte. Kattene var like gode venner som før, og eieren hadde fått en dyp innsikt i sitt eget liv.

En av kattene mine ble alvorlig syk, og dyrlegene ville avlive ham. Katten selv ba meg sloss for livet hans - og jeg sloss. Dyrlegen insisterte på avliving - helt til en av dem kom hjem til meg og så hvordan katten hadde det. Pus lå på sofaen inntyllet i pledd, og på bordet sto all slags diettmat og medisiner. Om natten lå matmor på gulvet og pus i sofaen. Dyrlegen skjønte at katten fikk den beste behandling, og snudde helt om. "Når katten får slik behandling, så er vi jo på samme side - da må vi jo kjempe for kattens liv", sa han. Det viste seg at dyrlegene hadde forestilt seg at siden jeg hadde mange dyr - lå "antagelig" denne katten ensom, syk og kald i et uthus. På en forestilling hadde de altså valgt å insistere på avliving. Det var skremmende.

Etter en tid med sykdom fortalte han at han kom til å dø. Allikevel ba han meg om ikke å avlive ham, men la ham dø på sin egen måte og i sitt eget hjem. Han fortalte at han ikke hadde smerter, og at jeg ikke skulle bekymre meg. Jeg bekymret meg jo allikevel, men følte at det var riktig å gjøre som han ba om. Det ble en vanskelig tid. Jeg elsket denne katten så høyt - og kunne ikke tro at han skulle dø. Han forsikret meg om det flere ganger, men jeg ville ikke akseptere det. For å trøste meg, sang han til meg. Sanger jeg hadde glemt kom til meg i samtalene med ham. En dag jeg hadde latt ham være igjen hos dyrlegen til behandling, sa han dette til meg: "I love you - for making a number of my life. Not a tavern - but a temple." Jeg visste med sikkerhet at jeg var på hans side - uansett.

Da han døde - holdt jeg ham i mine armer. Det tok ikke lang tid. Jeg trøstet ham og holdt ham. Da det var over snakket han til meg. "Så vakkert du holdt meg! Da krampene tok meg forlot jeg kroppen min og observerte det som skjedde. Og jeg så en kjærlighetsfylt mor som holdt sitt lille barn inn i døden."

Denne katten viste frem det som skulle bli Flammehusets kjennemerke; øyet med hele stjernehimmelen i. Da han var død viste han min yngste søster dette øyet. Han viste henne også et bilde der han selv lå i Jomfru Marias armer - og han fortalte at han var vendt hjem.

En dag spør en av mine søstre om jeg kan forsøke å kontakte katten Samurai som forsvant for 11 år siden. Men lever han da? undret jeg.

I samtalen med Samurai spant pennen min over arket. Det gikk unna i rivende fart. Bildene føk forbi mitt indre blikk og jeg rakk bare såvidt å feste det på papiret før det neste kom. Jeg forsto nesten ingenting av det. Han viste meg mange bilder som ikke sa meg noenting. Han snakket om en frosk, og viste meg at frosken først hadde vært et sted og deretter ble satt på et annet sted. Så begynte han å fortelle om Aurora. Da jeg ikke forsto hva han mente, sa han «jeg er lys». Ah - selvfølgelig. Aurora betyr jo lys. Jeg fikk bange anelser. Forsiktig spurte jeg; «Betyr det at du er død?» «Lille pike, sørg ikke …» begynte han. Jeg gråt. Han insisterte «Lille pike, sørg ikke - jeg fikk gjort min jobb».

Bildene fortsatte å komme - det flimret av farver og lys. Så vidunderlige farver det er, sa jeg til meg selv. «Opplevelsen i seg selv er ingenting», svarte han. Jeg aksepterte budskapet som kom fullt og helt. «Du skal bare sitte stille og se på lyset», ba han. Jeg så de indre bildene forme seg. Mange bilder. Jeg tegnet dem ned. Så kom det bilder av et plankegjerde og et spesielt hus. Mange, mange dyr - bildene var svært uklare. Så kom en hvit hest - et tydelig bilde. Så et bilde av en dame, rund blid og smilende. Han fortalte at han nå hadde vondt i venstre forlabb. Det kom bilder igjen, og så sa han «Englene taler». Deretter fikk jeg se en rosa fiskeflue - av alle ting . Jeg insisterte på å få vite hvor han var. "Jeg nyser og jeg er i bakgården", svarte han. Lever du?, spurte jeg. Et kraftig «JA» fikk meg til å legge bort pennen.

Min søster Elin som hadde vært Samurais mor gikk gjennom mine notater sammen med meg. Vi satte i gang prosessen med å kontrollere informasjonen. Det ble etterhvert veldig spennende. Huset i haven tilhørte en dame som bodde 40 mil unna. Elin hadde kjøpt katt av henne, og viste meg bilde av hvordan hun så ut. Det var henne jeg hadde sett! Vi ringte damen og fortalte historien. All informasjon stemte. Hun bekreftet at de hadde bodd i dette huset for 11 år siden da Samurai forsvant. Hun bekreftet alle dyrene jeg hadde sett, og hun fortalte at to eldre menn som bodde i en campingvogn like ved hadde mange katter. Der Samurai forsvant var det en campingplass. Han måtte ha søkt hjelp der, og blitt med sørover.

Elins nye katt Egon hadde kommet til Elin for bare to-tre måneder siden. Han oppførte seg så likt Samurai at hun hadde stusset over det, og til og med sagt til våre foreldre at hun trodde hun hadde fått Samurai i hus igjen.

Den informasjonen Samurai hadde gitt forklarte oss at han var død og gjenfødt. Han befant seg i Elins bakgård, hadde vondt i venstre labb fordi den hadde blitt klemt i kjøkkenskuffen samme dag - og han nøs fordi han var forkjølet. Nå kom også forklaringen på frosken og den rosa fiskefluen. Elin fortalte at frosken måtte vike plassen i vinduskarmen for at Egon skulle kunne sitte og se ut. Fluen hadde Elin bundet for mange mange år siden en gang hun ville imponere pappa. Det var i hennes rosa ungdomsperiode. Samurai/Egon visste hun ville huske den - og dermed forstå at han var tilbake hos henne.

Noen dager senere snakker jeg direkte med katten Egon. Han forteller ting som bare Samurai og Elin kjente til, som for eksempel at han en gang var med Elin på skitur. Det er første gang jeg hører om en katt som har vært med på skitur, men Samurai hadde altså det - en eneste gang. Dette var første gang jeg snakket med et dyr som fortalte om gjenfødelse - og det har ikke blitt siste gang…

Hun sa hadde forstoppelse - og vi dro til dyrlegen. Etter diverse skeptiske kommentarer tidligere, var jeg forberedt på også denne gangen å bli avvist. Jeg fortalte at Synnøve hadde sagt at hun hadde forstoppelse. Som forventet klarte ikke dyrlegen helt å svelge denne og han sa; "Det pleie no å vær eggstokkbetennelse hos sånne…".

Etter undersøkelsen sa han "jaaa - det va no forstoppelse, ja.." "Der ser du hønemor, sa jeg - det var du som hadde rett". Jeg tilstår at jeg nøt situasjonen…"

Marte var 9 år gammel da hun kom til meg. Hun var sterkt tunghørt og hadde et svært dårlig språk. Dette hadde medført vanskeligheter både i barnehave og på skolen, både i læresituasjoner og i lek med andre barn. Fordi hun ikke ble forstått ble hun frustrert og "vanskelig". Hennes foreldre hadde oppsøkt både skolemedisinsk og alternativ hjelp, og alternativ medisin hadde gitt en viss fremgang.

Jeg gjennomførte først en telepatisk kommunikasjon for å forsøke å avdekke situasjonen. Marte fortalte selv at hun kunne egentlig høre - men hun turde ikke. Hun fortalte meg om et tidligere liv, der hun blant annet hadde overhørt en samtale. Hun fikk høre sin egen dødsdom - og senere kom de dødelige skuddene som avsluttet livet hennes. Hun snakket om svik og tap, og at hun i sitt nye liv hadde vanskelig for å stole på mennesker.

Hun fortalte videre hvordan hun ville at omgivelsene skulle behandle henne - og hvilke aktiviteter som ville være bra for henne. Til og med farver var hun opptatt av. På et underbevisst plan var hun klar over hvilke farver som ville gjøre henne godt.

Etter avtale med foreldrene, ble vi enige om å følge opp Marte med en ny telepatisk kommunikasjon og med fjernhealing. Denne gangen skulle jeg fortelle henne at hun var helt trygg hos sine foreldre, og at hennes ønsker og behov ville bli etterkommet.

Fjorten dager senere tok jeg kontakt for å høre hvordan det gikk. Det var Marte selv som tok telefonen - og et klart og tydelig "hallo" - fortalte meg at dette var en helt annen jente. Hennes mor beskrev det som hadde skjedd i de fjorten dagene. Marte hadde begynt å si nye ord og tydelige setninger, var rolig og trygg - kort sagt var situasjonen helt forandret.

Over ett år senere traff jeg Martes mor igjen. Hun fortalte at Marte hadde det mye, mye bedre, noe som hadde ført til at hele familien fikk det bedre. Språket og hørselen er en helt annen, Marte gjør det veldig bra på skolen og hun er veltilpasset og trives godt.

Hun var ett år gammel og livende redd alle mennesker bortsett fra sine foreldre. Selv besteforeldrene måtte holde seg på avstand - og foreldrene kunne ikke bevege seg mer enn en meter fra henne før hun ble utrygg og begynte å gråte. Gråten gikk over til krampaktig hyling dersom hun ikke umiddelbart fikk bekreftelse fra pappa eller mamma.

Jeg snakket med Maria to ganger. Den første gangen fortalte meg hvor redd hun var for å miste pappa`n sin. Denne redselen var med henne i alle hennes følelser. Hun beskrev sin frykt meget tydelig, og gjentok gang på gang sin redsel for at pappa skulle gå fra henne. Hun fortalte meg også at hun så ting som de voksne ikke så - og at dette ga henne en viss følelse av tilhørlighet - til en annen verden.

Jeg forsikret henne om at begge foreldrene hennes alltid ville være der for henne. Hun trodde meg ikke til å begynne med - men etter en stund aksepterte hun det jeg formidlet. Jeg fortalte henne at hun kunne være helt trygg. En uke senere kjente jeg at jeg måte kontakte henne igjen, for å forsterke de nye følelsene hennes.

Jeg får vite at samme dag har situasjonen forandret seg fullstendig. Maria er trygg, smilende og glad. Nå er det gått mer enn ett år siden "samtalene" våre - og Maria har hele tiden vært trygg. En liten jente som bare trengte å være sikker på at pappa ville være der for henne.

Han var 2 ½ år gammel og voldsomt aggressiv mot sine foreldre. Det hadde begynt plutselig - men da tre uker var gått og det ikke så ut til å bli noen bedring, bestemte foreldrene seg for å oppsøke psykolog. Tilfeldigvis havnet saken i mine hender først, og etter noen minutters samtale hadde Robin fortalt meg hvorfor han var så sint.

Han fortalte om ting som hadde skjedd før han selv ble unnfanget - og mens han lå i mammas mave. I samme øyeblikk som han fikk "lettet sitt hjerte" overfor meg - var aggresjonen borte.

Et halvt år senere ble jeg kontaktet igjen. Robin hadde fått forstoppelse. Jeg snakket med ham, han "lettet sitt hjerte" igjen - og problemet var løst. Men foreldrene fikk kanskje noe å tenke på?